De ulike epokene i Ibsen sitt liv og den retrospektive metoden.

EPOKENE:

En av de aller største navnene i verdenslitteraturen er Henrik Ibsen. Han sikret seg en solid plass i verdenslitteraturen gjennom sitt bidrag til det moderne dramaets gjennombrudd. I begynnelsen av sitt forfatterskap var Ibsen inspirert av de nasjonalromantiske strømningene som fantes i norsk litteratur i perioden fra 1850 til 1870. Perioden blir ofte kalt den poetiske realismen i litteraturhistoren. Overgangen fra den rent nasjonalistiske diktningen til en mer samfunnsrettet kjennetegner en poetisk realisme. Ibsens nasjonale gjennombrudd er idedramaene Brand og Peer Gynt. Forfatterskapet til Henrik Ibsen dekker siste halvdel av det 19 århundre og følger de forskjellige epokene i litteraturhistorien. Henrik Ibsen var en mester I å benytte seg av retrospektiv fortellerteknikk.Han flettet fortiden inn gjennom dialog. Dette gjorde han I sine skuespill ved å da bruke personer som ikke hadde sett hverandre på mange år, da var det jo naturlig å snakke om fortiden. Han brukte også effektive teater-knep som "en overhengende trussel"og "den knappe tidsfrist" I et Dukkehjem.
Ibsens forfatterskap kan deles inn i tre epoker. Den første epoken hans begynner i 1851 og strekker seg til 1864. Da var det nasjonaldramaer og historiske skuespill som stod i fokus. Kongsemnerne er balnt hovedverkene hans i norsk historisk drama. Det var en vanskelig tid for Ibsen, med tanke på pengeknipen osv. I den andre epoken som strakk seg fra 1866 til 1873. Det var i denne epoken Ibsen skrev idedramaer, med blant annet Brand og Peer Gynt. I den siste epoken fra 1877 til 1884. I denne epoken var det realismen som stod i fokus.

DEN RETROSPEKTIVE METODEN:


Den retrospektive metoden som kjennetegner Henrik Ibsens dramaer går ut på at de avgjørende handlingene allerede har skjedd, og at spenningen i nåtiden er knyttet til avdekningen av fortiden. Det er med andre ord fortiden som er drivkraften i stykkene. Handlingene drives ubønnhørlig fremover av årsaker som ligger i fortiden, og det hele går mot et dramatisk klimaks der det ikke finnes noen vei tilbake.

Henrik Ibsens liv

HENRIK IBSEN (1828-1906)

Henrik Ibsen ble født i 1828. Han vokste opp i Skien som den eldste i en søskenflokk på fem stykker. Knud Ibsen og Marichen Ibsen var foreldrene hans. Da Ibsen fylte 15 år bestemte han seg for å forlate Skien og reiste til Grimstad. Han fikk jobb som apotekerlærling. Det var i Grimstad han bestemte seg for å prøve seg som dikter og i september 1849 fikk han for første gang offentliggjort et av diktene sine. Diktet het "I Høsten". Året etter ble hans debutdrama utgitt, Catilina het det. Det samme året reiste han til Kristiania for å ta eksamen, trolig for å studere til lege. Ibsen bestod ikke eksamen og førsøkte seg istedet som journalist. Han startet sammen med Paul Botten-Hansen og A.O Vinje ukebladet Andhrimmer. Han fortsatte å skrive dramatikk på si. September 1850 fikk han sitt første skuspill oppført ved et teater. Det var Christiania Theater som satte opp "Kjæmpehøien". Året etter, i 1851, flyttet han til Bergen. Der fikk han stilling som sceneinnstruktør. I bergen traff han sin fremtidige kone Suzannah Daae Thoresen. Senere fikk de sønnen Sigurd sammen. I 1857 reiste han tilbake til hovedstaden, der han ble tilbudt stillingen som kunstnerisk direktør. I 1864 iscenesatte han sitt eget stykke "Kongs-emnerne". Sommeren det samme året forlot Ibsen Norge og bosatte seg i Roma. I løpet av en periode på 27 år bodde han i blant annet Dresden og München. Under det første Roma oppholdet skrev han de store ide dramaene Brand og Per Gynt. Henrik Ibsen døde i 1906.

Språkdebatt

Jeg skal være Ivar Aasen. (1813-1896) Han reiste rundt i Norges land. Han gikk fra bygd til bygd og gård til gård for å skrive ned alle dialektord og ordformene han hørte. Han var spesielt opptatt av de dialektene som var minst berørt av det danske språket. Disse dialektene fantes det spesielt mange av på Nord-Vestlandet og i noen av dalene. Han var både romantiker og realist og skrev om hvordan språket faktisk var (deskriptiv vitenskap). Han brukte det han fant til å konstruere en normalform/standarisert form for norsk. Ble etterhvert til nynorsk.